Nye Muligheter
Endelig følte jeg at jeg hadde fått alt på plass… i det nye livet mitt. Der jeg etter hvert ble sittende i min egen ensomhet og lyttet til stillheten. Denne stillheten i meg som sakte men sikkert snek seg inn i meg mer og mer der jeg satt i mine egne tanker…
Stillheten som ble en forsterket faktor etter hvert som dagene gikk. Det var som jeg var kommet inn i min egen tomhet… Tomheten som rommet så mye tristhet i meg… Der jeg kom inn i så mange forskjellige tanker og følelser…
Sitter her i min egen tomhet, i denne intetheten og kjenner på alt det jeg har glemt. Jeg har glemt de aller viktigste tingene i livet mitt. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra..? Hva var det jeg skulle her…? Hvor er kjærligheten…? Som jeg hadde drømt om å finne i hele livet mitt. Og hvor skulle jeg finne den…?
Jeg ser at tomheten spiser av meg mer og mer… Jeg glemmer så fort… Så alt for fort… Snart har jeg også glemt meg selv… Og for ikke å snakke om deg min kjære Gud… Du som er mitt eneste håp i meg. Jeg håper du kan forstå…! Hvorfor alt dette, for opp all engstelse i meg… Ikke forlat meg her helt alene… Jeg vil ikke bli en tomhet… Som bare følger tankemassen fremover… Utenfor stupet…
Du kjære Gud, er det siste halmstrå jeg har igjen i meg for og kunne finne veien tilbake, tilbake til alt det jeg har glemt … Og tilbake til deg også… Så ikke forlat meg her alene i denne kalde verden… I denne verden her vi mennesker bare er opptatt av og kunne fremme oss selv… Og vårt eget ego…
Jeg ber deg av hele mitt hjerte… Ja, jeg vet at det ikke er helt dette hjertet mitt…
Men jeg håper jo at det er en liten lysgnist igjen av deg… der inne i mørket mitt som du kan gjenkjenne… Og at ikke alt er fylt med begjær…
Lytt til meg…! Før det er for sent for meg… For da er jeg bare en tomhet og alt det som jeg begjærer… Og jeg kan ikke lengre leve i denne tomheten fordi den gir meg ikke noe… Det er ikke det jeg søker i meg…
Jeg ser at jeg og min elskede aldri kan møtes… Fordi at vi har glemt hvem vi er… Vi kjenner ikke hverandre igjen… uten kjærligheten i oss… Uten deg i oss…
Men hvordan kan jeg få… kjærlighet i meg…??? Når jeg ikke vet hva kjærligheten er… Fordi at det har jeg også glemt hva er… Her på livets vei…
Jeg var ikke vant til å være i en verden som var fri for lyder… Lyder av liv.
Jeg som bestandig hadde hatt så mange dyr rundt meg her i livet. De som hadde vært som mine beste venner her i livet mitt. Det var som de hadde vært her for min del… Så jeg kunne klare å være i denne verden. Denne verden hvor tomheten var så stor. Jeg gled ut av min egen tomhet og tilbake til de daglige tankene mine…
Savnet etter hunden min var blitt så stor, at til slutt måtte jeg gå og spørre de som jeg leide hos om det var mulig at jeg kunne få hunden min på besøk… Noe de sa, Ja til… Etter jeg hadde forklart dem at denne hunden var ikke som andre hunder. Han var stille... gjødde aldri… Veldig godt oppdratt, slik at de ikke kom til å merke at han var i huset. Og han elsket alle barna. Jeg kjente at sjelen min gledet seg igjen… Til det møtet… som skulle skje i mellom oss.
Det var som han hadde vært med meg hele tiden her nede… på et åndelig plan i meg. Det var jo han som hadde fått meg ut av huset… Ut på tur i Guds frie natur…
Jeg følte meg helt fastlåst, uten han. Ja, og alle de andre dyrene som jeg var vant med å ha rundt meg… Alle de gode hjelperne som jeg hadde vært vant med å ha rundt meg… her på livets vei.
Jeg hadde også klart å få de jeg leide hos til å forstå at jeg ikke klarte å leve uten dyr… Så jeg hadde fått lov til å kjøpe noen finker som jeg hadde i ett bur… Sjelen og jeg, vi gledet oss så masse til å få lov til å ha disse Gudelige vesener i huset.
Disse som er Gud sine budbringere… de som synger for Gud hver dag.. slik at lyset og denne verden kan bestå. Dermed var stillheten brutt i meg og jeg følte at livet var kommet så mye tilbake til meg igjen… at jeg kunne finne flere deler å glede meg over.
Jeg gikk lange turer slik at jeg kunne få inn energien her på den nye plassen som jeg var kommet til. Der jeg også gikk her langs kaien så jeg kunne se etter Flipper… delfinen som bodde her i denne byen. Det var han som hadde ledet meg til denne byen…
Det var så deilig… når jeg kunne høre han bryte stillheten og tankene mine, med sin vakre og utblåsende lyd. Den som han lagde hver gang han kom opp for å hente ny luft… Det var som det var terapi… og kunne få høre på denne lyden for sjelen min. Jeg kjente en enorm glede bare med å kunne lytte til han… Det var som han sendte ut sin egen ro... som gikk rett til hjertet mitt.
Invasjon av hva..?
Jeg hadde fått en del opplæring på et bofellesskap. Der jeg hadde fått noen ekstra vakter. Men det var ikke nok til at jeg kunne klare å livberge meg her på den nye plassen. Så jeg spurte alle som jeg møtte på om de visste om noen ledige jobber…
Så det gikk ikke lenge før jeg hadde fått meg en jobb på et gatekjøkken. Jeg fikk meg også noen ekstra vakter på et arbeids senter for psykisk og fysisk utviklingshemmede som ikke lå så langt i fra her jeg bodde. Jeg jobbet vel det meste av tiden og fikk mange nye bekjentskaper.
Som igjen førte til at jeg var ute i de helgene som jeg hadde fri. Det var etter en slik helg ute… at jeg følte noe var galt… Riv ruskende galt… Der jeg fremdeles var så fyllesyk, langt utpå ettermiddagen… Noe som ikke var vanlig for meg… Det var som det var en del av meg som visste at det var noe som var galt…
Så etter at jeg hadde kastet opp og fått drukket en masse med cola og spist litt chips. Var det at jeg klarte å få tatt meg så mye sammen at jeg fikk satt meg opp i sengen og ble sittende på sengekanten. Der tankene mine begynte å søke i kroppen min sakte, steg for steg ble jeg med på prosessen... Der jeg satt som i transe… og følte etter å finne det som ikke stemte… i meg.
Da jeg plutselig følte at noe slapp taket som satt bak på ryggen min, og jeg så en svart eterisk skikkelse som forsvant rett foran øynene mine. Den var så rask at jeg ikke klarte å nå han med øynene mine før han var borte fra meg. Den forsvant ut av vinduet i full fart… Det var som den var redd for at den skulle bli avslørt… Og jeg måtte bare se etter den… hva var dette for noe? Der jeg sprang etter den bort til vinduet og fikk det opp i en fart… Men den var borte…
Hva var det som hadde skjedd…???? Hvor hadde denne sjelen kommet i fra…??
Tankene mine begynte sakte men sikkert å gå igjennom hva det var som jeg hadde gjort
Jeg hadde begynt å drikke tidlig på ettermiddagen hjemme hos en kollega av meg… Det var sommer og vi hadde en liten sommerfest… Sommeravslutning før fellesferien begynte. Der alle som jeg jobbet med var invitert. Jeg hadde drukket en halv flaske sprit før vi hadde gått ut...
Jeg husker ikke hvor mye jeg hadde drukket ute… Men jeg hadde vært i skikkelig festhumør og var enda klar til å feste mer da de stengte ute… Så jeg hadde drukket mye… Veldig mye… Så jeg fant ut at denne sjelen… Egentlig kunne ha kommet på meg…
Hvor som helst i fra…
Jeg følte meg mye bedre etter at denne sjelen hadde forlatt meg… Hadde den bare ruset seg på meg?? Eller hadde den gjort andre ting med meg… også???? Ting som jeg ikke kunne se eller føle at den hadde gjort… med meg. Jeg kjente at redselen kom snikende til meg der jeg satt… Jeg forstod at det var mye jeg ikke enda kunne se i denne verden…
Hadde den funnet seg et hull i auraen min og bare knytt seg på meg… Siden jeg hadde vært så overstadig beruset. Der den hadde godtet seg og spist opp noe av min livs energi..??? Jeg tok meg en dusj og jeg brukte masse med saltskrubb. Skrubbet meg skikkelig over hele kroppen min med dette vidundret. Som er satt sammen av salt og oljer;
Havsalt, Himalaya salt som var finkornet og blandet sammen. Her kan du også ha tørkede blomster oppi etter hva du føler at du trenger (rose, lavendel, Jasmin).
Der jeg hadde blandet dette sammen med en oljeblanding, her kan man bruke olje etter hvor tørr hud man har; mandel, avocado, oliven olje… og blande dette med eteriske oljer. Der jeg bruker forskjellige blandinger etter hva jeg trenger. Det kan være; lavendel, ylang ylang, appelsin. Eller bare en roseduft. Der jeg fukter huden med å dusje den med vann i fra dusjen og skrubber meg skikkelig med denne blandingen. Dette er noe som er å anbefale. Jeg følte meg straks så mye bedre etter denne behandlingen…
Men dette hadde satt nye tanker i sving hos meg..… Der jeg forstod at det var mye som lagde hull i auraen min... Det var ikke bare alkohol, men alt av rusmidler, medisiner, kjemikaler, E-stoffer… Ja, listen ble lang etterhvert… Som jeg innså hva det var som jeg gjorde mot meg selv og mitt tempel som er min kropp.
Vi har jo kropper som er laget organiske… Så det er jo selvklart at alt som ikke er organisk, ødelegger og bryter ned den organiske massen… Ja, det tar jo rett og slett livet av den…
Så det vi egentlig holder på med er… og utslette oss selv… Men hvorfor brydde vi oss ikke om hva vi gjorde med oss selv?
Vi visste da alle sammen om hva som var skadelig for oss… Hvorfor gjorde vi ikke noe med det…????
Det var da det åpnet seg opp… En åpning for meg… Der jeg så at vi ikke hadde mange valg i livet…
Men at vi satt fastlåst i en stor karmisk skapelse kraft…
Der jeg plutselig følte at jeg ikke visste hvem jeg var… Hvem var jeg…?? Hvor var jeg…???
Det var som jeg ikke kunne finne meg selv… Inne i meg selv… Men at jeg bare vare ett produkt av en genmasse som jeg var født inn i… Var jeg bare en del av alle de andre forfedrene mine…??? Jeg følte sterkt at jeg hadde så mye sterke deler i meg som kom i fra min mor…
Jeg kjente redselen og angsten spredde seg i meg der jeg satt… Jeg ville ikke være et produkt av andre… Jeg ville være meg… Bare meg..!
Ikke min fars produkt heller… eller en blanding av alle mine forfedre. Jeg ville ikke være noen andre enn meg selv! Men så var det som det kom så mange svar, som kom tilbake til meg der jeg satt… Og jeg begynte å huske… Ting som hadde skjedd med meg… Jeg måtte gå i fortiden min for å forstå framtiden min… Det var bare i nuet at jeg kunne forandre det hele…
Tankene mine stoppet opp på en av disse festene som jeg hadde vært på der det hadde vært en mann som bare helt ute av det blå… Hadde plutselig sagt til meg … ”Hvorfor ser du på meg med slike sinte øyner… Hva har jeg gjort mot deg…?” Der jeg måtte snu meg mot han og si til han at jeg virkelig ikke hadde sett på han i det hele tatt… Ikke med sinte øyner eller… Jeg var helt rystet at han bare kunne si noe slikt til meg!
Jeg ser at tomheten spiser av meg mer og mer… Jeg glemmer så fort… Så alt for fort… Snart har jeg også glemt meg selv… Og for ikke å snakke om deg min kjære Gud… Du som er mitt eneste håp i meg. Jeg håper du kan forstå…! Hvorfor alt dette, for opp all engstelse i meg… Ikke forlat meg her helt alene… Jeg vil ikke bli en tomhet… Som bare følger tankemassen fremover… Utenfor stupet…
Du kjære Gud, er det siste halmstrå jeg har igjen i meg for og kunne finne veien tilbake, tilbake til alt det jeg har glemt … Og tilbake til deg også… Så ikke forlat meg her alene i denne kalde verden… I denne verden her vi mennesker bare er opptatt av og kunne fremme oss selv… Og vårt eget ego…
Jeg ber deg av hele mitt hjerte… Ja, jeg vet at det ikke er helt dette hjertet mitt…
Men jeg håper jo at det er en liten lysgnist igjen av deg… der inne i mørket mitt som du kan gjenkjenne… Og at ikke alt er fylt med begjær…
Lytt til meg…! Før det er for sent for meg… For da er jeg bare en tomhet og alt det som jeg begjærer… Og jeg kan ikke lengre leve i denne tomheten fordi den gir meg ikke noe… Det er ikke det jeg søker i meg…
Jeg ser at jeg og min elskede aldri kan møtes… Fordi at vi har glemt hvem vi er… Vi kjenner ikke hverandre igjen… uten kjærligheten i oss… Uten deg i oss…
Men hvordan kan jeg få… kjærlighet i meg…??? Når jeg ikke vet hva kjærligheten er… Fordi at det har jeg også glemt hva er… Her på livets vei…
Jeg var ikke vant til å være i en verden som var fri for lyder… Lyder av liv.
Jeg som bestandig hadde hatt så mange dyr rundt meg her i livet. De som hadde vært som mine beste venner her i livet mitt. Det var som de hadde vært her for min del… Så jeg kunne klare å være i denne verden. Denne verden hvor tomheten var så stor. Jeg gled ut av min egen tomhet og tilbake til de daglige tankene mine…
Savnet etter hunden min var blitt så stor, at til slutt måtte jeg gå og spørre de som jeg leide hos om det var mulig at jeg kunne få hunden min på besøk… Noe de sa, Ja til… Etter jeg hadde forklart dem at denne hunden var ikke som andre hunder. Han var stille... gjødde aldri… Veldig godt oppdratt, slik at de ikke kom til å merke at han var i huset. Og han elsket alle barna. Jeg kjente at sjelen min gledet seg igjen… Til det møtet… som skulle skje i mellom oss.
Det var som han hadde vært med meg hele tiden her nede… på et åndelig plan i meg. Det var jo han som hadde fått meg ut av huset… Ut på tur i Guds frie natur…
Jeg følte meg helt fastlåst, uten han. Ja, og alle de andre dyrene som jeg var vant med å ha rundt meg… Alle de gode hjelperne som jeg hadde vært vant med å ha rundt meg… her på livets vei.
Jeg hadde også klart å få de jeg leide hos til å forstå at jeg ikke klarte å leve uten dyr… Så jeg hadde fått lov til å kjøpe noen finker som jeg hadde i ett bur… Sjelen og jeg, vi gledet oss så masse til å få lov til å ha disse Gudelige vesener i huset.
Disse som er Gud sine budbringere… de som synger for Gud hver dag.. slik at lyset og denne verden kan bestå. Dermed var stillheten brutt i meg og jeg følte at livet var kommet så mye tilbake til meg igjen… at jeg kunne finne flere deler å glede meg over.
Jeg gikk lange turer slik at jeg kunne få inn energien her på den nye plassen som jeg var kommet til. Der jeg også gikk her langs kaien så jeg kunne se etter Flipper… delfinen som bodde her i denne byen. Det var han som hadde ledet meg til denne byen…
Det var så deilig… når jeg kunne høre han bryte stillheten og tankene mine, med sin vakre og utblåsende lyd. Den som han lagde hver gang han kom opp for å hente ny luft… Det var som det var terapi… og kunne få høre på denne lyden for sjelen min. Jeg kjente en enorm glede bare med å kunne lytte til han… Det var som han sendte ut sin egen ro... som gikk rett til hjertet mitt.
Hvem er jeg…?
Men det var som Gud ville fortelle meg noe om meg selv som jeg ikke så eller visste noe om. Der han åpnet opp for ting i meg som lå skjult for meg… Det skjønte jeg da min mor ringte meg og fortalte at hun hadde vært hos en lege som hadde sagt til henne… ”Hvorfor ser du på meg med slike sinte øyner… Jeg har jo ikke gjort deg noe…” Hun hadde ledd av det hele og svart han det samme som jeg hadde gjort…
Hadde jeg virkelig arvet dette... ???? Jeg kunne ikke lengre benekte det… Jeg måtte ta dette som et svar på min bønn til Gud om hjelp. Så jeg satt meg ned igjen og ba om hjelp til å finne meg selv… i denne massen… Og å få hjelp til å se det jeg ikke så… Jeg forstod at det var noe her som jeg var i så total blindhet for.
Jeg kjente at denne prosessensom jeg gikk inn i også åpnet opp for store sår som lå lagret i meg… Men var dette mine sår eller var dette en av mine forfedre sine sår…??? Hva var mitt oppi det hele…???? Alt…?
Siden jeg hadde arvet dette mønstret… Så var det også min oppgave å få dette i balanse igjen, så jeg kunne bruke den positive kraften av dette… som lå skjult i mørket av dette.
Jeg gikk inn i en følelses av å være ingenting… En tankeform… som var utenfor kroppen… Var jeg bare en tankeform som ikke var i min egen kropp? Og hvorfor var jeg ikke inn i min egen kropp?
Men hvordan kunne jeg få styringen over disse tankene og følelsene… som jeg var kommet inn i…???
Hvordan skulle jeg kunne klare å finne kjernen i meg selv…??? Jeg følte at jeg skiftet mye der… jeg satt inne i denne prosessen…
Der jeg i det ene øyeblikket var blitt min mor… Og i det neste var jeg blitt min far… Så dukket plutselig min bestemor opp… Hjelp…
Hvor var jeg på denne stigen…?? Men så husket jeg på at alt gikk i syv generasjoner frem i tid og også syv generasjoner bakover i tid… Så jeg fikk bare se hvor det ville ende. Prøve å følge prosessen fremover… Der jeg følte det var mye kaos som satt fast i meg… Der min sinnsstemning skiftet hele tiden fra gråt… fortvilelse… og engstelse. Hvorfor ble jeg kastet inn i alle disse følelsene… NÅ…! Følelser som jeg ikke hadde følt eller forstått før. Jeg følte at det var mye som jeg ikke kunne kjenne igjen… Var det dette som var min genmasse… som jeg måtte rydde opp i før jeg kunne finne min egen kraft igjen..?
Det var som det var på tide å finne mine egne… deler. De deler av meg som jeg hadde mistet på veien eller de hadde blitt stjålet fra meg… for lenge siden.
Det trengte ikke og bare være meg, men de syv generasjoner som hadde levd før meg sine deler. Som også var mine deler.
Siden vi alle egentlig hører sammen… Det var som alle disse delene var deler av Gud… Som hadde delt seg opp… for å få utforsket seg selv…
Jeg følte at det var derfor jeg var kommet tilbake hit. Til denne jorden for å få nok kraft, så jeg endelig kunne klare å komme meg ut av dette egget og over i neste prosess… Bli ferdig med de menneskelige aspektene… i meg selv. Som jeg følte var et mellomstadium i fra å forstå de dyriske mønstrene i meg selv og til å forstå de gudommelige aspektene som jeg var på vei inn i.
Ja, jeg kjente at det hjalp på med å kjenne på den videre prosessen… Jeg følte meg lettere til sinn…
Det hjelper bestandig på å ha en gulrot hengene ned foran meg… Så du ser gulroten og ikke alle prosessene som du må igjennom… For da gir man jo bare opp.
Flipper
Jeg hadde mange flotte stunder i det flotte sommerværet… Som var her denne sommeren… Der jeg syklet til en eller annen badeplass der jeg kunne få avkjølt meg og renset kroppet min i saltvannet.
Saltvann har samme mineraloppbygning som blodet våres. Så med å bade i saltvann, klarer kroppen og få tatt inn det han trenger og få skilt ut avfallstoffer som han ikke trenger lengere…
Det samme er med solen. Den som gir oss masse energi og der vi også får påfyll med D-vitaminet fra… så vi kan klare den tøffe vinteren som vi må igjennom her oppe i nord.
Så det var bare å komme seg ut så snart jeg hadde fri fra jobben… Nyte solen... Havet… Sommeren… Jeg hadde også funnet meg en plass der jeg kunne få være i fred… Hvis jeg ikke hadde lyst til å snakke med folk… Det var ute på Nesset der Flipper holdt til… For han hadde sin egen hvileplass der…
Det var som jeg hadde funnet friheten på den gamle sykkelen som jeg hadde… Jeg slapp unna de fleste der jeg syklet i full fart… I min egen lille verden…
Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle tørre å svømme sammen med Flipper. Men det måtte være en dag det ikke var andre her… som også ville svømme med han. Jeg følte meg ikke noe særlig høy i hatten med at jeg skulle gjøre det… Men jeg orket ikke å gå inn i alle angstfølelsene som lå der… Da ville jeg jo aldri ha tort å gjøre det…
Så var plutselig dagen kommet… Været var strålende varmt og ikke ett menneske å se her ute på Nesset… Flipper lå og sov på plassen sin… Endelig… Jeg skalv av all den spenningen som hadde bygd seg opp i meg, med denne avgjørelsen som jeg hadde tatt for meg selv…
Jeg syklet litt lengre ut… Til en kai som lå litt lengre ute… Der jeg satte sykkelen i fra meg og fikk av meg klærne… Jeg torde rett og slett ikke å stupe eller hoppe uti… Angsten var for stor over hva som kunne skje… med meg. Hva kunne denne delfinen finne på å gjøre med meg… hvor kom alle disse tankene i fra? Fra meg? Fra egoet mitt? Eller var det fra andre?
Kroppen min skalv og vibrerte av seg selv der jeg stod i bikinien min… Å, stirret bort på Flipper... Jeg var egent livredd der jeg stod… og på denne avgjørelsen jeg hadde tatt for meg selv... Men jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre dette uansett hvor redd jeg var… Så jeg begynte å klatre ned… mot vannet. Med skjelvende hender. Steg for steg… Mens jeg stirret på Flipper at han ikke skulle oppdage meg for tidlig… han måtte ikke se meg før jeg var i vannet! Jeg måtte ha kontrollen over dette!
Der jeg i min angst klarte å rive meg opp på
en av de store pålene som gikk ned i vannet som holdt oppe denne kaien… Jeg så blodet renne nedover leggen min fra flere rifter som jeg hadde fått fra dette… Skulle jeg snu og klatre opp igjen… Jeg kikket oppover og så at avstanden ville være for stor til det… Jeg ville ikke klare det… Herregud, hva hadde jeg selv satt meg opp i…
Jeg kjente at det var mange tanker som begynte å svirre i hodet mitt igjen… Angsten måtte ikke få overtaket… om jeg skulle klare å få gjennomføre dette…
Men tankene om at han til å angripe meg ble sterkere og sterkere der jeg stod fast midt i mellom kaien og havet… Hai… Hai… Det var det som spant rundt i hodet mitt… Jeg kunne kjenne at det var deler av meg som ville at jeg skulle tro at dette var en HAI… og ikke en delfin.
Ja, han kunne jo være en Hai… som kom til å spise meg opp… Angsten min prøvde på alle måter for å få meg til å gi opp det prosjektet… Jeg ristet så mye der jeg stod fastlåst at jeg følte at Flipper kunne føle alle disse vibrasjonene som dette laget…
Men jeg lot ikke angsten få overtaket over meg… Jeg klarte ikke å klatre lengre ned og måtte slippe meg det siste stykke ned i vannet… Jeg bare slapp taket… plutselig… uten å la tankene få overtaket over meg…
Jeg traff vannflaten og fortsatte nedover i dypet… Herregud… Hvor dypt jeg gikk… Jeg kjente panikken tok tak i meg der jeg måtte åpne øynene mine for å se etter Flipper… eller denne Haien. Jeg brukte armene og beine mine for å komme meg fort opp til overflaten igjen… Jeg kom meg med hodet over vannet igjen. Der jeg fikk åpnet øynene mine og stirret bortover der Flipper hadde vært… Ville han fremdeles være der… Eller var han på full fart mot meg…???
Øynene mine søkte bortover i vannet… Hvor var han henne…? Havflaten var så blank som ett speil der det lå og reflekterte alle solrefleksene som traff øynene mine… Spenningen i meg var større enn størst der jeg lå som en stor dupp i havoverflaten og speidet febrilsk etter ett eller annet som jeg håpet var en Delfin…
Da øynene mine endelig fant dette objektet som jeg søkte, så jeg at han fremdeles lå enda borte på plassen sin og sov… Heldigvis. Det kjentes godt ut… over å ha kontrollen tilbake. Jeg kjente at jeg fikk bare fortsette med mitt prosjekt… Levende eller død… så skulle jeg gjennomføre dette prosjektet… Å få hatt en fysisk kontakt med en delfin.
Jeg plasket med den ene av hendene mine i vannflaten for å se om han kom… Jo, der så jeg at han forsvant under vannet og ble borte… Der jeg igjen måtte kjenne på denne redselen i meg… som svarte meg tilbake, Hai.
Jeg måtte bruke så mye kraft med begge beinene mine for å holde meg flytende… som ga meg enda mere angst. Jeg hadde da virkelig sett og lest om alle disse Haiangrepene… Der man ikke skulle lage store bevegelser i vannet… noe som jeg visste ville lokke disse dyrene til kanskje ett angrep…
Jeg så at han dukket forsiktig opp ett stykke unna meg. Han så på meg… mens han sakte… men sikkert kom gliden mot meg… Hjelp… Han ble større og større jo nærmere meg han kom…
Han måtte sikkert være flere meter lang… Minst tre meter… Kanskje Fem… Han ble ett monster som kom mot meg i vannet… Der bare hodet mitt stakk opp. Han hadde ikke sett så stor ut før… I fra kaien… Bare som den søte og lille Flipper… som var en delfin som jeg hadde ønsket hele livet å svømme med…
Jeg tror at han kunne føle… hvor redd jeg var der jeg lå… og duppet i havflaten. For han kom så sakte glidende mot meg… mens jeg iakttok han… Med alle mine sanser. Jeg skulle ikke gå glipp av en eneste bevegelse… Mens hjertet mitt banket fort og hardt.
Der jeg lå og prøvde å lage så lite bevegelser som mulig for å holde meg på overflaten i sjøen… Så var han rett foran meg og jeg så på han med stirrende øyner for og ikke gå glipp av noe. Jeg var sikkert for redd til at jeg kunne få den opplevelsen som jeg hadde drømt om… å kunne åpne meg opp fra et sjelelig plan.
Jeg strakte ut den ene hånden min så jeg kunne stryke på han… forsiktig mens jeg snakket med han. Mens mine redselslagende tanker… om andre ting som jeg overså totalt, mens jeg strøk han forsiktig på siden… Det føltes så rart å ta på han… Det var som jeg strøk på en gummihanske…! En gummi hanske var det det jeg hadde drømt om hele livet mitt om å berøre… Nei.. Det hadde vært noe varmt og silke mykt... Hadde jeg virkelig trudd at han skulle være varm og myk…??? Ja, det hadde jeg… Jeg vet ikke hvorfor…
Når jeg fikk tenkt meg om, der jeg lå… føltes det helt vilt ut det som jeg forstod at mine tanker hadde tenkt…
Men jeg prøvde å nyte denne spesielle og nære kontakten med han… Dette majestetiske dyret… som jeg satte så mye pris på at det enda var på denne jorden…
Og var masse takknemlig for at jeg endelig hadde fått anledningen og fått en slik kontakt med en av disse flotte dyrene… Jeg kjente at gleden steg i meg… Der jeg lå og vaket i vannet… Jeg var endelig på vei til å få roet meg så mye ned at jeg så fremover mot at denne kontakten endelig skulle få lov til å utvikle seg… slik jeg hadde drømt om det… Jeg var på vei inn i en annen tilstand… Så kom det plutselig en båt forbi… og stillheten som hadde vært mellom oss ble brutt og han forsvant avgårde etter båten… Instinktet hans rådet mere over han enn et sjelelig møte med ett menneske som søkte ett eller annet i fra han…
Jeg kom meg tilbake til denne verden og at jeg fikk finne meg en plass der jeg kunne komme meg opp av vannet… Jeg så fort at det ikke var mulig for meg å komme meg opp der jeg hadde kommet meg ned… Jeg begynte å svømme fra kaien og mot noen svaberg som ikke lå for langt unna… der det så ut som jeg kunne klare å komme meg opp…
Der det var steiner og masse tang… så jeg. Det var mye alge på disse steinene og det var ganske glatt… Så jeg lette lenge etter den rette plass som jeg kunne klare å klatre opp… Jeg blødde fælt av såret så jeg da jeg endelig kom meg opp igjen… Jeg følte meg som en kriger som hadde vært ute på et stort oppdrag og seiret.